Erik i Bolivia

Det nærmer seg slutten!

2009-12-12T19:24:00.000-08:00

Hva kan man si? Sitter på casaen og er egentlig ganske stresset. På mandag morgen er Bolivia-oppholdet mitt over og jeg reiser til Brasil, sammen med resten av teamet, der vi skal være i 2 uker. Og bl.a. feire jul. Akkurat nå er det meget som må gjøres før avreise!

Skal bli veldig rart og ganske trist å dra fra Bolivia. Blitt kjent med veldig mange bra mennesker her, både norske og bolivianske. Hadde siste dag på jobb i går og det var veldig spesielt. Siste dagen var typisk boliviansk. Vi sluttet egentlig på torsdag, men valgte å bruke gårsdagen på å se fotballkamp med den gruppa vi har fått best kontakt med. Kampen skulle egentlig starte 15.30, men da klokken nærmet seg det, var bare 3 av gutta kommet. kampen ble derfor utsatt litt, men ingen visste selvfølgelig hvor lenge. Da det virket som om det endelig nærmet seg kampstart og det var kommet mange gutter, forsvant plutselig alle gutta igjen. Banen lå nemmelig inne på samme området som et slakteri, som forsyner hele El Alto med kjøtt. Og akkurat da, da vi trodde kampen skulle starte, kom det nye okser til slakteriet, og alle barne løp før å se på. Barn er barn i Bolivia også!

Det var veldig spesielt å si hadet til gutta. For dem virket det ikke som om det var en så stor sak. De er tross alt bare 10 år gamle og det virket ikke som de syntes det var noe trist at vi dro. Men vi synes det var ganske trist. Disse gutta har vi fått god kontakt med de siste ukene. Vi har trent dem i snart to måneder, vi har lekt med dem, vi har vist dem bilder fra Norge, vi har småpratet med dem, tullet med dem ++. Vi har med andre ord fått et forhold til disse barna. Det som gjør ting spesielt trist, er tanken på fremtiden til disse gutta. Fler av dem vil sikkert slite stort i fremtiden. De kommer fra fattige familier og lever i et veldig vanskelig miljø. Sannsynligheten er stor for at flere av gutta vil slite med alkoholproblemer i fremtiden. Mange vil slite med å skaffe seg mat, og mange vil etter stor sansynlighet ende opp med en jobb som f.eks. skopussere, som kun tjener noen få bol om dagen (1bol=ca 0,8nok). Verden er utrolig urettferdig og jeg finner ingen verdens grunn til at disse barna har fortjent dette noe mer enn oss. Stakars barn!

Men, som jeg også har skrevet tidligere, mange av disse barna har en fantastisk livsglede og viser en stor glede når de spille fotball. Dette er bra og jeg håper gutta vil fortsette å spille fotball i fremtiden. Det tror jeg er bra for dem.

Lek med gutta (og ja, jeg ligger nederst)

Disse guttene har betydd noe helt spesielt for meg disse to månedene. Jeg har opplevd utrolig mye bra med dem og vi har hatt mye morsomt sammen. Jeg håper og tror at også vi har betydd noe for dem. Jeg er ganske sikker på at de i allefall har kost seg med at vi har vært der, og jeg håper de i fremtiden vil kunne se tilbake på disse to månedene som noe positivt!

Da vi dro spurte de oss hvertfall om "cuando van a volver?" -når kommer dere tilbake igjen. Et spørsmål som selvfølgelig er vanskelig å svare på, men jeg ser på det som at de ønsker at vi kommer tilbake en gang..

Machu Picchu
Ellers er det veldig lenge siden jeg har blogget nå og det har skjedd mye siden sist. Oppsummerer i korte trekk:
* Besøk til Machu Picchu (helt utrolig opplevelse. Veldig bra!)
* Besøk av sivøyer på Titicaca-sjøen (helt utrolig hvordan turisme har ødelagt disse øyene. Men i og for seg morsomt å ha opplevd)
* Besøk til Combaya. En landsby som ligger langt unna alt annet, i en fantastisk dal. I denne landsbyen har misjonsalliansen gjort veldig mye bra og er nå i ferd med å trekke seg ut av området. En fin tur der vi bl.a. spilte kamp mot (og tapte) mot et lokalt lag med mye gode fotballspillere.
* hadde også en spennende opplevelse i Combaya, nemmelig en skoleavslutning. den skulle starte 7, kom ikke igang før 9. og varte til 1.30 på natten. Og dette var en skoleavslutning for barn helt ned til 1. klasse. ikke veldig typsik norsk. Det var også en STOR utholdenhetsprøve for norske gutter og jenter. Det aller meste gikk på aymara som er et stammespråk i Bolivia o som er ganske forskjellig fra spansk. vi skjønte hvertfall minimalt. noe som gjorde opplevelsen enda mer utholdenhetskrevende var at de den siste timen sa at det nå bare var 3 nr igjen. det sa konferansieren kanskje 7-8 ganger. Men ikke bare vi som slet. ble ganske tomt i benkeradene bak oss etterhvert (vi var selvfølgelig hedersgjester, satt på de to første radene og kunne umulig gå usett), konferansieren tok seg plutselig en halvtimes pause, mens ting gikk sin gang, pastoren i kirken (skoleavslutningen foregikk i en kirke) satt og hørte på ipod på første rad (til slutt gikk også han sin vei. kanskje bateriet tok slutt?), de som dro fra og for sceneteppet forsvart og de som opptrådte måtte dra det fra og for selv, og mange satt og sov. Men en fin kulturell opplevelse.
* Jeg har vært matforgiftet for 3 gang her nede, samtidig som Olav. ikke lett å holde på maten når du er kvalm og kommer inn på badet, og Olav har kastet opp i hele vasken. Men nok om det.
* Jeg har svømt inn i en basengvegg med hodet først og fått skrubbsår i pannen og på nesen. Det medførte at jeg har forsvunnet ut av kategorien "over gjennomsnittet smart"
* Eivind Arnevåg, daglig leder i KFUM, har kommet ned. Veldig koselig
* Har vært på 30 års jubileum for misjonsalliansen i Bolivia. Nok en utholdenhetsprøve med mye spennende underholdning.
* Har kjørt firehjuling
* Gått to veldig fine turer med godt selskap i området rundt casaen.
* Handlet mye gaver
++++

Daglig leder koser seg med boliviansk underholdning

Fantastiske mennesker og en fantastisk tur med 4-hjuling

Det får være nok for nå. Vi snakkes snart! Skal hilse fra Thor-André (David Backham)

Salar de Uyuni

2009-11-25T07:14:00.000-08:00

Salar de Uyuni - Verdens største saltørken.
Det sies at Niel Armstrong kunne se denne saltørkenen fra månen. En liten stund etter han kom hjem fra måneferden, dro han til Bolivia for å oppleve dette området. Nå har også jeg vært der!

I helgen var jeg og ni andre volontører i Salar de Uyuni. Vi dro fra casaen torsdag kveld og tok buss fra bussterminalen i La Paz klokken 7. Bussturen tok 12 timer og vi var fremme i Uyuni tidlig fredag morgen. Turen vår fra Uyuni skulle ikke starte før 10.30 samme dag, så vi slo ihjel litt tid ved å spise frokost på et lokalt hotell -og maken til lugubert sted skal du lete lenge etter! Dette ga også utslag i gruppa, noe jeg kommer tilbake til litt senere

10.30 delte gruppa seg i to og vi satt oss inn i hver vår Toyota Land Cruiser. I disse bilene tilbragte vi det meste av fredag, lørdag og søndag, og noen av guttene regnet ut omtrent hvor mye vi satt i bil/buss denne helgen. De kom frem til nærmere 48 timer, noe som jeg tror ikke er så langt fra sannheten! Men absolutt vært det. Fikk se mye storslagen natur! På fredag dro vi først til en "tog-gravplass", der en rekke gamle bolivianske tok sto og rustet ned. Egentlig en ganske spennende tanke at "søppel" kan brukes som en turistatraksjon, men det var faktisk littfasinerende å se! Deretter gikk turen ut i saltørkenen. Et fantastisk syn! Da vi hadde kjørt et stykke ut var det salt så angt øyet kunne se i alle retninger. Vi var også innom en "kaktusøy" denne dagen (en øy i saltørkenen med masse kaktuser) før vi dro til salthotellet vi skulle sove på. ikke så storslagent utenfra, men inni var det aller meste laget av salt. Uansett opplevde ikke jeg så mye av dette hotellet, bortsett fra rommet jeg sov på. Jeg var nemmelig den første som fikk kjenne på frokosten på det lugubre hotellet. De siste 5 minuttene av bilturen tilbrakte jeg mer eller mindre hengende ut av vinduet. Resten av kvelden og natten ble tilbragt i sengen eller på do, der kroppen kvittet seg med dårlig mat på alle mulige måten. Men nok om det!

Lørdag dro vi videre fra saltørkenen og fikk nok en gang se masse fin natur. Vi så f.eks. en rød sjø (farget av alger), en vulkan det røk fra (var riktignok langt unna, men vi så den), mye fine stenformasjoner, flamingoer +++. Masse fint som gjorde at det var hvert å sitte mange timer i bil, på dårlige veier, for å oppleve.

Søndag startet dagen 4.30. Vi skulle nemmelig se soloppgangen. Vi fikk sett soloppgangen, men det ble ikke lagt så stor vekt på det av guidene, så det vi så var ut av bilvinduene og samtidig som vi så andre ting. Allikevel var det greit å starte så tidlig. Skulle nemmelig se mye og tilbringe mange timer i bil før vi returnerte til Uyuni på kvelden. Denne dagen så vi geysirer, varme kilder (som vi badet i ved 8-tiden på morgenen -helt fantastisk! kaldt i luften og varmt i vannet) og en grønn sjø, som ikke var så veldig grønn. Ellers kjørte vi mange timer bil og fikk oppleve Bolivias humpete veier. Vi var fremme i Uyuni ved 6-tiden på kvelden og alle sa seg enige i at vi hadde gjort oss fortjent til en pizza på en av restaurantene i byen. Deilig med litt vestlig og god mat etter å ha vært i ørkenen noen dager! Klokken 8 gikk bussen fra Uyuni og vi tilbrakte nye 12 timer (hele natten) på bussen. Noen skulle jobbe alerede samme morgen vi kom frem og var nok veldig trøtte etter mye bilkjøring og lite søvn i helgen. Jeg skulle heldigvis jobbe sent denne dagen, så jeg fikk slappet av noen timer før jeg dro på jobb.
Som jeg har vært inne på tidligere, var det ikke bare jeg som ble syk i løpet av turen. På bussturen på vei hjem ble Kristin dårlig og i løpet av mandagen ble Erik, Marianne og Håkon syke. Legen har allerede påvist amøber hos Marianne og Kristin, mens Erik og Håkon venter på testresultatene. Legen tror Erik kanskje har salmonella, så det kan ble spennede å se!

Som jeg har skrevet noen ganger, var det veldig mye bilkjøring denne helgen. Mye bilkjøring på dårlige veier. Turen var allikevel en veldig god opplevelse, takket være mye stor natur. Veldig glad jeg tok turen og føler det er noe man må oppleve når man først er i Bolivia. Men som jeg har konkludert med: Jeg hadde ikke tatt samme turen nå til helgen igjen.

Diggis.no
I løpet av Boliviaoppholdet har det dannet seg en splittelse i guttegruppa, nemmelig a-gjengen og b-gjengen. Det er ikke et like voldelig preg på det som de glade gutter i Oslo by, men det skal ikke legges sjul på at det er vel så mye ære og følelser med i bildet. Splittelsen går i når på døgnet det er populært å sove. A-gjengen består av Håkon og Olav og B-gjengen av Thor-André, Fredrik, Erik og jeg. Det var få av medlemmene i b-gjengen som i forkant av boliviaoppholdet ville karakterisert seg som b-mennesker, men å legge seg klokken 10 og stå opp, lys våken, i 6-7-tiden på morgen er i allefall ikke noe for meg. Og ikke nok med at man står opp tidlig, men skal gjerne sette på musikk og synge litt høyt når man først har våknet!

Men splittelsene slutter ikke der. I helgen opptso den til nå mest alvorlige og engasjerende splittelsen i gruppa. En konflikt som satte følelsene i sving hos folk og som etter Håkon sin mening gjorde at han ødela skjermen på kameraet sitt. Konflikten består i hva som er best av digital- og speilreflekskamera. Det hele startet da Håkon (som har digitalkamera) tok bilde av alt det samme som speilreflekskameraene tok bilde av. Dette ble ledd av fordi "speilreflekskameraer tar så mye finere bilder en digitalkameraene" og Thor-André uttalte at Håkon heller kunne få bildene overført ved en senere anledning. Som et stolt medlem av diggis.no (vi med digitalkamera) mener jeg det er viktig med egene bilder og støtter Håkon fult ut. Diggis.no består av Håkon, Olav, Sofie og jeg (+ Erik som ikke hadde med eget kamera, men som støttes oss fullt ut). Den andre "gjengen" av folk som tror de tar bilder for Dagbladet og National Geografic, består av Thor-André, Fredrik, Fredrik, Marianne og Kristin. Denne diskusjonen fikk en alvorlig vending da Håkon skulle klatre opp på en fjellvegg for å bli tatt bilde av. Ettersom speilrefleksgjengen hadde mobbet han for at han tok bilde av akkurat det samme som speilreflekskameraene valgte han denne gangen å ikke ta ut kameraet av lomma. Håkon kom borti en stein og kameraet ble ødelagt. Diggis.no melder at det eneste riktige må være at speilrefleksfolkene kjøper nytt kamera til Håkon, men det blir vel fort ikke noe av... Selv om det er like mange medlemmer i hver av gjengene, føler jeg diggis.no kom seg best ut av denne diskusjonen. Ikke kan man putte et speilreflekskamera i lomma, og var man ikke turist fra før av, blir man det hvertfall med et 5 kilos speilreflekskamera rundt halsen. All ære til digitalkameraer!

Husker du hva du fikk til jul i fjor?

2009-11-18T19:04:00.000-08:00

Har han sluttet å jobbe?

2009-11-18T18:13:00.001-08:00

Nei, jeg har så absolutt ikke sluttet å jobbe her nede, selv om jeg ikke har blogget så mye om det. Jeg er ute i fotballprosjektet, som fotballtrener, hver mandag-torsdag. I starten gikk arbeidet ganske trått og jeg gikk å tenkte på om det egentlig utgjorde noen forskjell om jeg var der eller ikke. Den siste uken har ting løsnet veldig og jeg starter å se at vi faktsik kan bety en forskjell for noen av barna. For mange er vi forbilder i alt vi gjør, sier og foretar oss. For mange andre er vi der som et lyspunkt i en ellers veldig tøff hverdag. Ved å bare være der og være positive, betyr vi masse for barna!

Den gode følelsen jeg nå har i forhold til arbeidet, startet nå på søndag. Thor-André og Håkon har blitt kompis med en foreldreløs 19-åring fra El Alto og på søndag skulle de spille fotball med han. Jeg, Erik og Olav fikk også være med opp. Vi spilte riktignok ikke fotball. Gutten, eller Vismar som han egentlig heter, skulle spille kamp og vi ble stående å se på. Men alikevel en veldig fin opplevelse. Vismar er den mest utadvendte bolivianeren jeg har møtt til nå og han var veldig lett å prate med. Han kunne bare noen veldig få ord på engelsk så samtalene gikk for det meste på spansk og noe miming. Men ting gikk vedig bra. Han var utrolig tolmodig med oss og det virket som om også han koste seg veldig. Thors og Håkon er heldige som har fått en sånn venn, og det er liten tvil om at de betyr ganske mye for han! Vismar var på besøk på Casaen i dag (der vi bor) og spiste middag. Han hadde med seg en venn som også var 19-år og de fikk bl.a. se bilder av Norge og hvordan vi feirer jul, i tillegg til at vi spiste middag med dem.

Men de gode tingene denne uken slutter ikke der. Mandag var Marianne og jeg på trening for en gruppen 10-12-åringer som vi hadde trent en gang tidligere. Treneren vi følger, Reynaldo, måtte dra for å se en kamp på stadion, så vi fikk ansvar for treningen alene. Det gikk veldig greit og var i alle fall for meg en veldig positiv også. Mye lettere å få kontakt med barna når det er deg de hører på og det er du som må styre treningen på spansk! Vi fikk god kontakt med barna og de var ganse interesserte i å høre om hvordan ting var i Norge og veldig interesserte i å lære engelsk (det er dårlig engelskundervisning i Bolivia og de aller færreste bolivianere kan noe engelsk i det hele tatt). Vi tok følge med gutta til bussen og det viste seg at to av gutta skulle ta samme buss som oss, Juan Carlos (en veldig utadvent og koselig gutt) og en jeg ikke husker navnet på i farten som var mer beskjeden. Etter å ha sittet å småpratet på hele bussturen, viste det seg at de også gikk av på samme sted som oss. Vi bestemte oss da for å invitere dem med på middag og de takket gladelig ja. De viste oss dermed en mer eller mindre luguber restaurant (etter norsk standard. på El Alto kan den regnes som fin) og vi spiste "møø" som Juan Carlos sa, da vi ikke skjønte så mye av hva ku var på spansk. Maten var helt ok, opplevelsen var helt utrolig! Gutta smilte sammenhengende hele middagen og det var lett å se at dette var en stor opplevelse for dem. Disse gutta har sansynligvis ikke vært på restaurant i hele sitt liv og er helt sikkert ikke vant til så alt for god kost. Dette var en stor, stor opplevelse som jeg lever på om dagen. Vi betyr faktsik en forskjell for disse barna! (Maten på restauranten kom forresten på tilsammen 38bol for alle sammen, noe som tilsvarer litt mindre i kroner. Billig? Ja! vi ble forresten ikke matforgiftet heller).

Ellers syklet vi "Dødsveien" i helgen. En 3-4 timers sykkeltur på smale grusveier, ved loddrette stup på opptil flere hundre meter på den ene siden. En fantastisk naturopplevelse der vi syklet fra snø og kulde på 4700moh til jungel og badebaseng på 1200moh. Nok en bra opplevelse og alle gutta kom seg trygt ned! Vi gutta hadde forresten en deilig frihelg da jentene dro til Chile. Helgen ble fylt av mye kvalitetstid for gutta, med filmer, sykkeltur og velkomst av Erik som kom på torsdag.

Huayna Potosi

2009-11-12T08:07:00.001-08:00

Kom jeg til toppen? -Ja
Har jeg vært 6088 moh? -Ja
Var det slitsomt? -Ja, ganske
Vardet langt ned? -Ja
Har jeg høydeskrekk? -Ja
Var det verdt det? -JA, ABSOLUTT!

I helgen var jeg på 3 dagers fjelltur sammen med marianne, fredrik, tonje og maren. vi dro av gårde fredag morgen og reiste med bil til base camp, som ligger ved bunnen av Huayna Potosi, 4700 moh. Vi spiste lunsj der, før vi dro ut for å teste utstyret. Vi gikk fra base camp til en isbre (en tur på kanskje en time)der vi tok på oss broddene/piggene, klatreselene og isøksene. Vi lærte mye teknikk (hvordan vi skulle gå oppover og nedover osv), før vi til slutt fikk prøve oss på en 4-5m loddrett isvegg. vi brukte bare isøksene og skoene som hjelpemidler (vi hadde sikring heldigvis), men kom oss opp etter litt slit. Veldig gøy!

På lørdag gikk vi fra base camp til high camp. i løpet av 3-4t steg vi fra 4700moh til 5400moh, 700 høydemeter! dette var i og for seg en ganske grei tur, men vi tok det veldig rolig for å forebygge høydesyke. Vi var fremme ved 4-tiden. Vi fikk da middag, før vi gikk og la oss klokken 5. Det var ikke veldig lett å sove denne natten/kvelden. tynn luft, snorkende guider og det at det var ettermiddag gjorde at de aller fleste av oss bare sov en times tid. Lå derfor å slappet av i noe som virket som en evighet, før maren (en annen volontør) tilfeldigvis så på klokken. den var 1. vi skulle egentlig starte å gå 23.30. Guidene hadde rotet med vekkerklokka, så vi hadde forsovet oss. det betydde at vi nå dro på oss klærne og gjorde oss klare til å gå:

Vi dro altså fra high camp 1.30 og skulle stige nesten 700 i løpet av morgenen. Vi gikk i grupper på to og to + guide i tau, alle med hodelykter. Veldig stemningsfult! Jeg gikk i gruppe med en italiener, men han slet veldig med høyden (hadde vondt i hodet, kvalm og veldig sliten fort). Jeg byttet derfor gruppe og gikk sammen med Marianne og Tonje. Vi gikk sakte, men sikkert oppover og det ble færre og færre grupper igjen. Maren og Fredrik måtte snu ettersom de slet veldig med høyden (de har begge nå fått konstatert vann i lungene, men det går veldig bra med dem og de er snart ferdige med medisiner). Men vår gruppe snudde ikke, men jobbet oss oppover og tok ganske mange pauser underveis. Vi slet ikke så alt for mye med høyden, bortsett fra at vi hadde ganske vondt i hodet alle sammen. Men etter 4t og 40 min, kl. 6.10 nådde vi toppen. Fantastisk utsikt (kunne se helt til Titicaca-sjøen), fantastisk langt ned (uten å overdrive: halvannen meter bredt, 1000m rett ned på den ene siden, 100m ned på den andre siden), fantastisk deilig å ha klart det, og fantastisk kjedelig at de fleste kameraene var tomme for batteri. men marianne fikk tatt akkurat 3 bilder og vi fikk filmet en del. Utrolig stor opplevele, med masse mektig natur. Litt skummel nedtur noen steder. det var langt ned og vi var ganske slitne. Samtidig var det deilig for hver høydemeter vi gikk ned, fordi kroppene våre ble stadig mer konfortabel med antall høydemeter. En veldig bra opplevelse!

Huayna Potosi

2009-11-12T08:07:00.000-08:00

Jungeltur

2009-11-03T14:45:00.000-08:00

Hva kan man si? Jeg hadde veldig store forventninger på forhånd og det ble enda bedre enn jeg hadde forestilt meg!

Torsdag ettermiddag, etter jobb, tok vi fly fra El Alto til Rurrenabacke. Vi reiste 17 volontører fra casa, og flyet hadde plass til 19 passasjerer. Det er utvilsomt det trangeste flyet jeg har sittet på. ingen kunne stå oppreist og det var ingen dør inn til pilotene. Vi kunne med andre ord se alt de gjorde og vi kunne også se litt ut gjennom frontvinduet. Etter en alt annet enn behagelig flytur (mye turbulens i et lite fly, endte med at kapteinen lo av oss til slutt) kom vi frem til Rurrenabacke. Tidenes turist"by", bestående av 3 kvartaler med turistbutikker og restauranter. Vi spiste en god middag før vi gikk å la oss torsdag kveld.

Neste morgenen bar det ut i jungelen, eller rettere sagt pampasen. Vi kjørte 3 timer på dårlige grusveier før vi kom frem til amazonas (elven). Da fordelte vi oss i to elvebåter og kjørte tre timer nedover elven. En helt fantastisk opplevelse. Jeg leste netopp på bloggen til Fredrik at aligatorene lå med 10m mellomrom nedover elven, og det tror jeg er en ganske god beskrivelse. Masse aligatorer, noen dyr jeg ikke vet navnet på som så ut som bevere uten hale, masse fugler og skilpadder. Veldig gøy. Mot slutten av båtturen ble vi spurt om vi ville bade, og vi badet. i en elv full av aligatorer (aligatorene er visst redde for mennesker). Litt småskummelt, men ingen ble spist. På kvelden dro vi ut i båtene igjen for å lyse etter aligatorene. Aligatorer jakter på natten, så de var ute i vannet. nå vi lyste på dem reflekterte øynene deres lyset fra lykten -ganske så spennende. Guiden spurte så om vi ville holde en aligator. vi sa selvfølgelig ja, guiden gikk på land og hentet en babyaligator og vi holdt den en etter en. Jeg har fete meg holdt en vill aligator!

Neste dag, på lørdag, var det tid for ankondajakt. Vi trasket avgårde, ikledd gummistøvler, fra der vi bodde. Vi gikk å lette i høyt siv og skog i halvannen time uten å finne noe. Folk startet å bli utolmodige og var egentlig keen på å vende nesen hjemover, da en av guidene ropte. Han hadde funnet en anakonda på ca 3m som gjemte seg under et tre. vi stilte oss i ring rundt og guidene dro ut anakondaen. vi ble bedt om å stå helt stille og la anakondaen bevege seg fritt. det endte med at anakondaen ålte seg mot meg. først tok den retning av melom beina mine, før den i siste øyeblikk ombestemte seg og ålte seg over foten min. Nok en utrolig opplevelse.

Og dagen var jo ikke ferdig der. vi gikk tilbake til huset vi bodde og spiste lunch. Etter lunch hadde vi siesta og vi bestemte oss for å bade. Med aligatorene. vi hadde tidligere sett guidene lokke aligatorene til se ved å kaste steiner mellom seg og aligatorene og lage bevegelser i vannet. på det "beste" hadde vi tre aligatorer innen en radius på 15m. Og kanskje høydepunktet på turen: Guidene sto og så på og startet å kaste bollebiter i vannet. aligatorer er tydligvis glade i boller og en av aligatorene ble liggende 2m unna oss og se på oss. En vill aligator som iakttok oss og som innimellom dukket under for å være borte en gos stund. En fantastisk opplevelse!

Senere på kvelden dro vi ut for å fiske pirajaer. Jeg fikk ingen pirajaer, men flere sardiner. Veldig morsom måte å fiske på, for du fikk napp helte tiden! og nok en fasinerende ting var hvordan pirajane spiste fiskene (som vi brukte som agn) bit etter bit. Meget skarpe tenner!

Dagen etterpå badet vi med delfiner. En liten skuffelse, iallefall for egen del. jeg så en delfinrygg to ganger, og følte egentlig jeg badet mer vanlig enn sammen med delfiner. Men jeg kan hvertfall si jeg har gjort det.

Uansett var dette en helt fantastisk tur, som overgikk alle forventninger. Vi så masse dyr, som jeg aldri hadde trodd jeg skulle se og vi storkoste oss:).

Skal legge ut bilder senere, men er litt problemer med internett akkurat naa. foler ogsaa det er viktig aa faa lagt ut referat fra jungelen naa. Skal nemmelig gaa Huayna Potosi i helgen. Et v de hoyeste fjellene i omraadet, 6088moh. saa forhaapentligvis kommer det bilder fra toppen der neste uke. jeg er iallefall sykt gira!!!!

2009-10-28T19:17:00.000-07:00

Nå sitter jeg på casaen og spiser kveldsmat. I morgen skal jeg først på jobb (fotballprosjektet på El Alto), før vi ved 2-tiden forhåpentligvis reiser ned i lavlandet, til jungelen. Vi skal være der til søndag og skal bl.a. bade med delfiner og gå på anakondajakt. Det blir stort, og jeg lover å skrive et fyldig referat fra turen til uka! Grunnen til at jeg sier at vi forhåpentligvis drar, er at flyet skal lande på en gess-slette. Og dersom det regner kan ikke flyet lande. En av de som har mest ansvar for oss her nede, Stig, var på jungeltur med familien nå i helgen. De skulle egentlig reise med fly hjem på søndag, men det hadde regnet så det ble ikke noe av. Flyturen ble utsatt flere ganger, før de i går bestemte seg for å leie seg en ordentlig bil og reiste hjem. Denne bilturen tar 13 timer eller noe, så håper på at flyet går i morgen!

Denne uka har vi kommet i gang med fotballprosjektet på El Alto –i hvertfall til en viss grad. Bolivianere er ustrukturerte og det aller meste er foreløpig kaos! På mandag møtte vi på fotballkontoret. Marianne og jeg, som jobber sammen, ble fortalt noe på spansk og sendt ut til en bane ganske langt unna, sammen med to damer. Hva som ble sagt er jeg ikke helt sikker på, men det vi fikk med oss, var at treneren vi egentlig skulle ha var på kurs i Santa Cruz hele uka. Det at vi ikke hadde skjønt alt, skulle vi ganske så snart få se. Da vi kom ut til banen hentet de to damene utstyr til oss, før de sa ha det bra, og gikk sin vei. Dermed måtte Marianne og jeg gjennomføre en fotballøkt for drøye ti 15-16 år gamle gutter, ved hjelp av noe spansk, en god ordbok og masse kroppsspråk. Vi fikk gjennomført økten og var egentlig ganske fornøyde. Vi klarte til og med å avtale at vi skulle ha en ny økt klokken ni den følgende morgenen. Trodde vi. Da vi kom dit dagen etterpå, samlet vi gutta og spurte hva de ville gjøre. Det viste seg da at de skulle spille kamp og vi ble egentlig sittende å se på. Motstanderlaget kom, men kampen kom aldri i gang. Noe av grunnen til dette kan være at to av gutta startet å sloss. Dette var en ganske vanskelig situasjon for oss faktisk, og vi var veldig usikre på hva vi skulle gjøre. To av gutta gikk løs på hverandre med knyttenevene, mens 20 andre gutter sto å så på og lo. Vi satt litt målløse, usikre på hvordan vi skulle stoppe dette med dårlige spanskkunnskaper, men heldigvis var det en av gutta som til slutt grep inn, og det ble ikke verre skader enn litt neseblod for den ene gutten. Dette var ikke en fantastisk dag med andre ord.

Derfor var vi veldig spente på hvordan dagen i dag skulle bli. Den ble i og for seg bedre for vår del, men ganske kaotisk/ustrukturert også. Marianne og jeg overtok plutselig treningsgruppen til Thor-André og Håkon, noe som var en skuffelse for dem. For oss var det i og for seg ganske bra. Vi hadde ansvaret for 8-9-åringer og gjennomførte en fin trening. Jeg ble først kalt gringo (et ikke så pent ord om utlendinger), før Marianne og jeg etter hvert ble kalt profe, eller proffesor. Dessuten møtte vi Maria (nok en volontør) som jobbet på skolen som lå ved siden av banen. Det var koselig! Det er nok ikke denne gruppen vi skal ha videre og forhåpentligvis får Thors og Håkon barna sine tilbake. Vi har pratet en del med Arild denne uka, som jobber i fotballprosjektet, og hvis ting ordner seg slik vi har pratet om, tror jeg ting skal bli bra litt ut i neste uke.

Bortsett fra dette, lever vi gode dager her nede. Vi har kommet i gang med trening og oppdaget at det er høyt her. Løpetrening er ganske mye tyngre enn hjemme, men fortsatt veldig gjennomførbare, dersom man trener etter puls. Styrketreningen her nede blir man andpusten av og man stivner mye fortere enn hjemme. Det å bli andpusten av styrketrening er i og for seg en veldig ny opplevelse. (Jonvik: Bra styrkerom, greie muligheter for å få løpt, grusbaner + futsalbaner tilgjengelige. Håper dette ga deg litt svar).

I dag var vi forresten å så This is it –filmen om Michael Jackson sine forberedelser til konsertene han skulle gjennomføre i høst. Jeg som egentlig ikke har noe forhold til denne karen, ble imponert over hvor stor han egentlig er. Han samlet de beste danserne, de beste musikerne ++ og hadde planlagt noe som i mine øyne så ut som noen helt utrolige konserter. Så til alle dere som hadde billetter: tror dere hadde hatt det gøy.

Men nå må jeg sove litt. Skal opp klokken 7 i morgen, for å jobbe litt før vi skal til JUNGELEN!

Se forresten http://www.youtube.com/watch?v=_DIOoO0JI-U&feature=player_embedded som er en film som dekker litt av den første tiden her nede (all ære til Fredrik) og en ganske sterk film, laget av en tidligere utsending, som det er lett å kjenne seg igjen i, når man har sett hvordan det er her i Bolivia: http://www.youtube.com/watch?v=bca8beg1mzk&feature=player_embedded

Nok et blogginnlegg

2009-10-24T11:44:00.000-07:00

Trofaste Bolivar-supportere

Til alle dere som har fulgt med bloggingen min i høst og klaget over dårlig oppdatering: Her kommer enda et blogginnlegg –med bilder! Opplever nemmelig sykt mye her nede og har bare vært her i halvannen uke til nå! På onsdag denne uken, var vi å så fotballkamp. Det var cupfinale (tror jeg), returoppgjør mellom Bolivar (fra La Paz) og Bloming (fra Santa Cruz), og denne kampen ble spilt i La Paz. Fantastisk? Ja! Hvertfall så var vi først ute og spiste (måtte feire at Ann Helen, en annen volontør, hadde hatt sin siste spansktime) før vi dro til stadion. Vi ble fort store Bolivar-supportere og kjøpte et par supportereffekter. Kjøpte bl.a. drakt –riktignok uekte – til 30 bol. Vi heide som best vi kunne, men kampen endte til slutt 1-1, noe som betydde at Bloming vart cupen (vet ikke helt hvordan første kampen gikk, men bloming fikk hvertfall pokalen). En stor nedtur for til nå trofaste bolivars-supportere, men vi fikk veldig snart smilet tilbake rundt munnen.

Maria og Solveig på kamp

I går var Marianne, Sofie og jeg + noen bolivianske studenter misjonsalliansen hjelper økonomisk (Boman-studenter) på besøk på et barnehjem i La Paz. Vi kledde oss ut, og boman-studentene hadde et lite skuespill og arrangerte leker for barna. Barna var veldig utadvente og vi fikk god kontakt med flere av dem, tross mindre gode spanskkunnskaper. Barna var veldig oppmerksomhetssyke og hoppet opp på fangene våre så fort de fikk muligheten. Morsom opplevelse, og spennende å se hvordan et boliviansk barnehjem ser ut.

Klare for barnehjemsbesøk

Vi var også på fotballprosjektet på El Alto i går. Til nå den beste dagen i prosjektet. Ble tatt godt hånd om av Profesor og han lærte oss flere øvelser, samt noe spansk knyttet til fotball. Det var et lag fra Santa Cruz på besøk, som var her for å spille turnering. Vi pratet litt med treneren som tidligere hadde spilt toppfotball i Sverige. Endelig en bolivianer som snakket engelsk! Han fortalte oss at dette var et av Santa Cruz’ beste lag i 15-års-klassen og han inviterte oss til å se dem spille kamp i dag. Derfor dro Thors, Marianne, Kristin, Rebekka (en annen veldig bra volontør) opp til El Alto klokken 8.30. Og etter mye om og men (vi visste ikke hvor banen var, før vi dro) kom vi til banen og fikk sett fotballkamp. Laget fra Santa Cruz tapte riktignok for det Rebekka trodde muligens var hennes lag, men en god opplevelse.

Marianne, Kristin, Rebekka og Thors på fotballkamp på El Alto

Ann Helen, Fredrik og Kristin etter et vellykket(?) forsøk på ny smoothie

I dag har Sofie bursdag, så i kveld skal vi ut å spise, før Rebekka og Ann Helen skal ta oss med på et typisk boliviansk utested. Så det kan jo bli spennende! Peace!

Back into blogging - og besøk på El Alto

2009-10-20T15:13:00.000-07:00

Tenkte jeg skulle ta opp bloggingen igjen, etter en lengre dvaleperiode i mitt korte blogg-liv.

Nå befinner jeg meg langt unna der jeg skrev mitt forrige blogg-inlegg. Sitter nemmelig på Caza Alianza i La Paz, Bolivia, der jeg har vært siden torsdag kveld lokal tid. De første dagene har bestått av mye informasjon, en del spanskundervisning, avklimatisering, og for guttenes del – tilvenning til ny bakteriekultur. Alle guttene har vært/er syke, mens ingen av jentene har vært. Urettferdig? Kanskje, men vi skal ikke klage allikevel.

I dag har vi opplevd den mest spennende og inntrykksrike dagen til nå. Vi har besøkt El Alto, en by som ligger en time med bil unna La Paz (på en vanlig dag. I dag brukte vi hvertfall det dobbelte, grunnet bl.a. en veiblokkade). El Alto er en by med rundt en million innbyggere og de aller fleste innbyggerne er veldig fattige. Mange lever for under 2 dollar dagen. Det er sykt!
Vi startet dagen med å besøke en barneskole – en helt merkelig opplevelse. Vi ankom skolen med bil, på en grusvei full av huller og ujevnheter. Da vi gikk ut av bilen rett utenfor skolen, rant det en bekk ved fortauskanten, og lukten kunne vitne om at dette rett og slett var et resultat på mangel av kloakksystemer. Vi ble møtt av rektor og to representanter fra skolestyret som tok oss veldig godt imot. De fulgte oss inn på skolens område og fortalte oss litt om skolen og at de var glade for det samarbeidet de hadde med misjonsalliansen. I det vi gikk inn skoleporten snudde de aller fleste elevene seg mot oss og smilte/lo sjenert. En gruppe på 13 hvite mennesker er ikke et vanlig syn for disse skolebarna, som for øvrig var omtrent 5-10 år. Det kan nesten sammenlignes med at en gruppe med kjendiser skulle komme inn på en norsk skole for å se hvordan vi hadde det. De mest vågale av barna beveget seg helt bort til ringen vi sto i og et par jenter på kanskje 5 år tok tak i hånda til Kristin. Etter en kort prat (?) på spansk ba de henne bli med seg, før de ble flaue og løp sin vei. Da gikk vi inn og besøkte to førsteklasser (klassene besto av 45 elever med én lærer). Vi ble presentert på spansk og elevene i den ene klassen fremførte dikt for oss. Deretter fremførte vi en innlevelsesrik versjon av Hode, skulder, kne og tå. På slutten av klassebesøkene tok vi noen bilder, og barna ble helt ville. Alle ville være med på bildene. Etter dette skulle vi egentlig dra videre, men idet vi gikk ut i skolegården ringte det ut til friminutt. Den korte gåturen over skolegården forvandlet seg plutselig til et kaos av fotografer og ivrige modeller. Dette var rett og slett en stor opplevelse, men også veldig blandet. Gøy å bli mottatt som kjendiser, men det føltes også veldig feil. Vi er mennesker på lik linje med disse fantastiske barna, fylt av livsglede og ”utadventhet”.

Etter skolebesøket, gikk turen videre til misjonsalliansens hovedkontor på El Alto, der vi ble fortalt hvordan det er å leve på El Alto, samt en innføring i prosjektene misjonsalliansen driver. Å høre om hvor fattig byen og innbyggerne virkelig er var sterkt, og det ga i alle fall meg en bekreftelse på hvor viktig misjonsalliansens arbeid er.
Deretter besøkte vi to av fotballprosjektene misjonsalliansen driver. Også her ble vi presentert og fikk en kort innføring i hvordan fotballskolene fungerer i praksis. Dette er fotballskoler som er åpne for alle og som er ment som et positivt fritidstilbud til de store problemene på El Alto (stor alkoholmisbruk, dopbruk og stor kriminalitet). Etter dette var det en som kom på den geniale ideen at vi volontørene skulle spille en kort fotballkamp mot barna. Det var gøy, men en ting skal være visst: det å løpe rundt på 4000 meters høyde er slitsomt. Det var ikke mange løpene som skulle til før pulsen skjøt i været, og det tok lang tid før den var på et normalt nivå igjen.

Det er i en av disse fotballprosjektene jeg skal jobbe i og jeg begynner allerede i morgen! Litt skummelt, ettersom jeg kan minimalt med spansk (og ingen bolivianere kan engelsk), men samtidig gleder jeg med veldig. Utrolig å se hvordan fotballens språk er internasjonalt! (sykt klisje, men veldig sant!)

Dette ble et langt blogginnlegg, som jeg lover kunne blitt veldig mye lengre. En dag fylt av masse inntrykk!

Når det er sagt vil jeg gjerne avslutte med litt visdom: Jeg tror ikke det er mange i Norge som egentlig er klar over hvor godt vi har det. På El Alto lever mange for under 2 dollar dagen, mange av husene har ikke noe kloakksystem, det er vanlig med vold i hjemmene, og dersom en tyv blir tatt av lokalbefolkningen før politiet, heller de bensin på han og tenner på. Det er sykt! Allikevel tror jeg at jeg aldri ville bli møtt med så stor positivitet i Norge som jeg har blitt møtt med i dag. Det står det stor respekt av og jeg tror vi har mye å lære av dette. Samtidig tror jeg alle burde tenke en ekstra gang på hvor godt vi egentlig har det!

dei fyrste dagane

2009-09-02T06:00:00.000-07:00

Da har jeg vært på rønningen i tre dager, og har plutselig litt tid til overs til å skrive blogg. det har vært litt klaging på kjedelig blogg og lite bilder. hva kan man si? jeg legger ikke ut bilder denne gangen heller, men kjedelig er det ikke.

Altså: Rønningen - der himmel og jord møtes. for et slagord! jeg er igang på toppidrettslinja med 12 andre. på linja er det 3 fotballspillere (utenom meg), en bordtennisspiller, 3 vektløftere, 1 sttyrkeløfter (tar 200 kg i benken.. kos deg med den), to friidrettsfolk, en tennisspiller (som jeg nå er venn med på face:P) og en skiskytter. vi har økta på toppidrettssenteret, der jeg har trent sammen kjendisene. i går løp jeg på mølla ved siden av vuciezovic (eller noe i den duren) og idag trente aksel lund svindal. store navn med andre ord.

Men vi driver ikke bare med trening her. de første dagene har vært sykt hektiske, men også overraskende bra. har møtt på mye fine folk med mer eller mindre slitsomme dialekter. vi har hatt meget med bli "kjent-leker", vaffelsteking, tur i regnet, morgenmøter++. alt har vært veldig bra, selv om det har regnet 3 dager på rad nå og vokalgruppen driver å synger under meg nå! i dag starter vi ordentlig opp med team også. en fantastisk gjeng, med mye fine mennesker. hadde en deilig kveldsavslutning med teamet på mandagen og i går luktet vi litt på spanske ord også.

nå har jeg skrevet ned en del bra, med lite struktur. men les mellom linjene og se at de første dagene har vært bedre enn jeg hadde trodd på forhånd. I will update my blogg later, but now i'm going to train again soon. so bye bye for now:)

Endelig reiseklar

2009-08-25T10:06:00.001-07:00

Den siste tiden er det mange som har bestemt seg for å forlate byen -og forlate meg. Noen drar til Hurdal, noen drar til USA, og andre drar til diverse folkehøyskoler jeg ikke aner hvor ligger engang. Men nå på søndag er det min tur. Da forlater jeg mamma og pappa og alt det trygge jeg er vant til. Jeg legger ut på et av mitt livs store eventyr og er spent på hva som møter meg. Nå er det vel sykt mange som lurer på hvor jeg skal -og det skal jeg fortelle deg. Du tror kanskje jeg skal til Bolivia? men dengang ei. Dit skal jeg ikke før 21. oktober. Jeg skal legge ut på eventyr så i lende (eller sålende som enkelte liker å si) som sporvogn 17 beveger seg. Jeg skal nemmelig flytte helt til Oslos perle, Rønningen FHS, som ligger på grefsen.

Men selv om jeg ikke skal så langt, betyr det ikke at jeg ikke gleder meg til å komme igang. Fra neste uke starter kåffa-team opp, som jeg skal være med på. For de som ikke vet hva det innebærer og heller leser på bloggen enn å prate med meg, så skal jeg være med på team bestående av 12 av norges herligste ungdom. vi skal gå litt på folkehøgskole, være litt i kåffa der vi skal gjøre litt diverse og vi skal reise til bolivia der vi skal besøke og jobbe litt i et prosjekt i regi av misjonsalliansen, nemmelig Fotball krysser grenser (sjekk ilimitado.no).

Lurer på om det er her vi skal bo på rønningen. Sammen med toppidrettsfolka! Så vet du det!

Så sånn er det! Vil si meg godt fornøyd med første blogginnlegg (som jeg har lagt inn selv) og lover å oppdatere bloggen i løpet av året. så bare å følge med:)

Skal jeg blogge daaaaaaaaaaa?

2009-08-19T11:44:00.001-07:00

Jada...da prøver jeg meg på å blogge litt dette året, så får vi se hvordan det går!