Nå sitter jeg på casaen og spiser kveldsmat. I morgen skal jeg først på jobb (fotballprosjektet på El Alto), før vi ved 2-tiden forhåpentligvis reiser ned i lavlandet, til jungelen. Vi skal være der til søndag og skal bl.a. bade med delfiner og gå på anakondajakt. Det blir stort, og jeg lover å skrive et fyldig referat fra turen til uka! Grunnen til at jeg sier at vi forhåpentligvis drar, er at flyet skal lande på en gess-slette. Og dersom det regner kan ikke flyet lande. En av de som har mest ansvar for oss her nede, Stig, var på jungeltur med familien nå i helgen. De skulle egentlig reise med fly hjem på søndag, men det hadde regnet så det ble ikke noe av. Flyturen ble utsatt flere ganger, før de i går bestemte seg for å leie seg en ordentlig bil og reiste hjem. Denne bilturen tar 13 timer eller noe, så håper på at flyet går i morgen!

Denne uka har vi kommet i gang med fotballprosjektet på El Alto –i hvertfall til en viss grad. Bolivianere er ustrukturerte og det aller meste er foreløpig kaos! På mandag møtte vi på fotballkontoret. Marianne og jeg, som jobber sammen, ble fortalt noe på spansk og sendt ut til en bane ganske langt unna, sammen med to damer. Hva som ble sagt er jeg ikke helt sikker på, men det vi fikk med oss, var at treneren vi egentlig skulle ha var på kurs i Santa Cruz hele uka. Det at vi ikke hadde skjønt alt, skulle vi ganske så snart få se. Da vi kom ut til banen hentet de to damene utstyr til oss, før de sa ha det bra, og gikk sin vei. Dermed måtte Marianne og jeg gjennomføre en fotballøkt for drøye ti 15-16 år gamle gutter, ved hjelp av noe spansk, en god ordbok og masse kroppsspråk. Vi fikk gjennomført økten og var egentlig ganske fornøyde. Vi klarte til og med å avtale at vi skulle ha en ny økt klokken ni den følgende morgenen. Trodde vi. Da vi kom dit dagen etterpå, samlet vi gutta og spurte hva de ville gjøre. Det viste seg da at de skulle spille kamp og vi ble egentlig sittende å se på. Motstanderlaget kom, men kampen kom aldri i gang. Noe av grunnen til dette kan være at to av gutta startet å sloss. Dette var en ganske vanskelig situasjon for oss faktisk, og vi var veldig usikre på hva vi skulle gjøre. To av gutta gikk løs på hverandre med knyttenevene, mens 20 andre gutter sto å så på og lo. Vi satt litt målløse, usikre på hvordan vi skulle stoppe dette med dårlige spanskkunnskaper, men heldigvis var det en av gutta som til slutt grep inn, og det ble ikke verre skader enn litt neseblod for den ene gutten. Dette var ikke en fantastisk dag med andre ord.

Derfor var vi veldig spente på hvordan dagen i dag skulle bli. Den ble i og for seg bedre for vår del, men ganske kaotisk/ustrukturert også. Marianne og jeg overtok plutselig treningsgruppen til Thor-André og Håkon, noe som var en skuffelse for dem. For oss var det i og for seg ganske bra. Vi hadde ansvaret for 8-9-åringer og gjennomførte en fin trening. Jeg ble først kalt gringo (et ikke så pent ord om utlendinger), før Marianne og jeg etter hvert ble kalt profe, eller proffesor. Dessuten møtte vi Maria (nok en volontør) som jobbet på skolen som lå ved siden av banen. Det var koselig! Det er nok ikke denne gruppen vi skal ha videre og forhåpentligvis får Thors og Håkon barna sine tilbake. Vi har pratet en del med Arild denne uka, som jobber i fotballprosjektet, og hvis ting ordner seg slik vi har pratet om, tror jeg ting skal bli bra litt ut i neste uke.

Bortsett fra dette, lever vi gode dager her nede. Vi har kommet i gang med trening og oppdaget at det er høyt her. Løpetrening er ganske mye tyngre enn hjemme, men fortsatt veldig gjennomførbare, dersom man trener etter puls. Styrketreningen her nede blir man andpusten av og man stivner mye fortere enn hjemme. Det å bli andpusten av styrketrening er i og for seg en veldig ny opplevelse. (Jonvik: Bra styrkerom, greie muligheter for å få løpt, grusbaner + futsalbaner tilgjengelige. Håper dette ga deg litt svar).

I dag var vi forresten å så This is it –filmen om Michael Jackson sine forberedelser til konsertene han skulle gjennomføre i høst. Jeg som egentlig ikke har noe forhold til denne karen, ble imponert over hvor stor han egentlig er. Han samlet de beste danserne, de beste musikerne ++ og hadde planlagt noe som i mine øyne så ut som noen helt utrolige konserter. Så til alle dere som hadde billetter: tror dere hadde hatt det gøy.

Men nå må jeg sove litt. Skal opp klokken 7 i morgen, for å jobbe litt før vi skal til JUNGELEN!

Se forresten http://www.youtube.com/watch?v=_DIOoO0JI-U&feature=player_embedded som er en film som dekker litt av den første tiden her nede (all ære til Fredrik) og en ganske sterk film, laget av en tidligere utsending, som det er lett å kjenne seg igjen i, når man har sett hvordan det er her i Bolivia: http://www.youtube.com/watch?v=bca8beg1mzk&feature=player_embedded

Nok et blogginnlegg

Trofaste Bolivar-supportere

Til alle dere som har fulgt med bloggingen min i høst og klaget over dårlig oppdatering: Her kommer enda et blogginnlegg –med bilder! Opplever nemmelig sykt mye her nede og har bare vært her i halvannen uke til nå! På onsdag denne uken, var vi å så fotballkamp. Det var cupfinale (tror jeg), returoppgjør mellom Bolivar (fra La Paz) og Bloming (fra Santa Cruz), og denne kampen ble spilt i La Paz. Fantastisk? Ja! Hvertfall så var vi først ute og spiste (måtte feire at Ann Helen, en annen volontør, hadde hatt sin siste spansktime) før vi dro til stadion. Vi ble fort store Bolivar-supportere og kjøpte et par supportereffekter. Kjøpte bl.a. drakt –riktignok uekte – til 30 bol. Vi heide som best vi kunne, men kampen endte til slutt 1-1, noe som betydde at Bloming vart cupen (vet ikke helt hvordan første kampen gikk, men bloming fikk hvertfall pokalen). En stor nedtur for til nå trofaste bolivars-supportere, men vi fikk veldig snart smilet tilbake rundt munnen.

Maria og Solveig på kamp

I går var Marianne, Sofie og jeg + noen bolivianske studenter misjonsalliansen hjelper økonomisk (Boman-studenter) på besøk på et barnehjem i La Paz. Vi kledde oss ut, og boman-studentene hadde et lite skuespill og arrangerte leker for barna. Barna var veldig utadvente og vi fikk god kontakt med flere av dem, tross mindre gode spanskkunnskaper. Barna var veldig oppmerksomhetssyke og hoppet opp på fangene våre så fort de fikk muligheten. Morsom opplevelse, og spennende å se hvordan et boliviansk barnehjem ser ut.

Klare for barnehjemsbesøk

Vi var også på fotballprosjektet på El Alto i går. Til nå den beste dagen i prosjektet. Ble tatt godt hånd om av Profesor og han lærte oss flere øvelser, samt noe spansk knyttet til fotball. Det var et lag fra Santa Cruz på besøk, som var her for å spille turnering. Vi pratet litt med treneren som tidligere hadde spilt toppfotball i Sverige. Endelig en bolivianer som snakket engelsk! Han fortalte oss at dette var et av Santa Cruz’ beste lag i 15-års-klassen og han inviterte oss til å se dem spille kamp i dag. Derfor dro Thors, Marianne, Kristin, Rebekka (en annen veldig bra volontør) opp til El Alto klokken 8.30. Og etter mye om og men (vi visste ikke hvor banen var, før vi dro) kom vi til banen og fikk sett fotballkamp. Laget fra Santa Cruz tapte riktignok for det Rebekka trodde muligens var hennes lag, men en god opplevelse.

Marianne, Kristin, Rebekka og Thors på fotballkamp på El Alto

Ann Helen, Fredrik og Kristin etter et vellykket(?) forsøk på ny smoothie

I dag har Sofie bursdag, så i kveld skal vi ut å spise, før Rebekka og Ann Helen skal ta oss med på et typisk boliviansk utested. Så det kan jo bli spennende! Peace!

Back into blogging - og besøk på El Alto

Tenkte jeg skulle ta opp bloggingen igjen, etter en lengre dvaleperiode i mitt korte blogg-liv.

Nå befinner jeg meg langt unna der jeg skrev mitt forrige blogg-inlegg. Sitter nemmelig på Caza Alianza i La Paz, Bolivia, der jeg har vært siden torsdag kveld lokal tid. De første dagene har bestått av mye informasjon, en del spanskundervisning, avklimatisering, og for guttenes del – tilvenning til ny bakteriekultur. Alle guttene har vært/er syke, mens ingen av jentene har vært. Urettferdig? Kanskje, men vi skal ikke klage allikevel.

I dag har vi opplevd den mest spennende og inntrykksrike dagen til nå. Vi har besøkt El Alto, en by som ligger en time med bil unna La Paz (på en vanlig dag. I dag brukte vi hvertfall det dobbelte, grunnet bl.a. en veiblokkade). El Alto er en by med rundt en million innbyggere og de aller fleste innbyggerne er veldig fattige. Mange lever for under 2 dollar dagen. Det er sykt!
Vi startet dagen med å besøke en barneskole – en helt merkelig opplevelse. Vi ankom skolen med bil, på en grusvei full av huller og ujevnheter. Da vi gikk ut av bilen rett utenfor skolen, rant det en bekk ved fortauskanten, og lukten kunne vitne om at dette rett og slett var et resultat på mangel av kloakksystemer. Vi ble møtt av rektor og to representanter fra skolestyret som tok oss veldig godt imot. De fulgte oss inn på skolens område og fortalte oss litt om skolen og at de var glade for det samarbeidet de hadde med misjonsalliansen. I det vi gikk inn skoleporten snudde de aller fleste elevene seg mot oss og smilte/lo sjenert. En gruppe på 13 hvite mennesker er ikke et vanlig syn for disse skolebarna, som for øvrig var omtrent 5-10 år. Det kan nesten sammenlignes med at en gruppe med kjendiser skulle komme inn på en norsk skole for å se hvordan vi hadde det. De mest vågale av barna beveget seg helt bort til ringen vi sto i og et par jenter på kanskje 5 år tok tak i hånda til Kristin. Etter en kort prat (?) på spansk ba de henne bli med seg, før de ble flaue og løp sin vei. Da gikk vi inn og besøkte to førsteklasser (klassene besto av 45 elever med én lærer). Vi ble presentert på spansk og elevene i den ene klassen fremførte dikt for oss. Deretter fremførte vi en innlevelsesrik versjon av Hode, skulder, kne og tå. På slutten av klassebesøkene tok vi noen bilder, og barna ble helt ville. Alle ville være med på bildene. Etter dette skulle vi egentlig dra videre, men idet vi gikk ut i skolegården ringte det ut til friminutt. Den korte gåturen over skolegården forvandlet seg plutselig til et kaos av fotografer og ivrige modeller. Dette var rett og slett en stor opplevelse, men også veldig blandet. Gøy å bli mottatt som kjendiser, men det føltes også veldig feil. Vi er mennesker på lik linje med disse fantastiske barna, fylt av livsglede og ”utadventhet”.

Etter skolebesøket, gikk turen videre til misjonsalliansens hovedkontor på El Alto, der vi ble fortalt hvordan det er å leve på El Alto, samt en innføring i prosjektene misjonsalliansen driver. Å høre om hvor fattig byen og innbyggerne virkelig er var sterkt, og det ga i alle fall meg en bekreftelse på hvor viktig misjonsalliansens arbeid er.
Deretter besøkte vi to av fotballprosjektene misjonsalliansen driver. Også her ble vi presentert og fikk en kort innføring i hvordan fotballskolene fungerer i praksis. Dette er fotballskoler som er åpne for alle og som er ment som et positivt fritidstilbud til de store problemene på El Alto (stor alkoholmisbruk, dopbruk og stor kriminalitet). Etter dette var det en som kom på den geniale ideen at vi volontørene skulle spille en kort fotballkamp mot barna. Det var gøy, men en ting skal være visst: det å løpe rundt på 4000 meters høyde er slitsomt. Det var ikke mange løpene som skulle til før pulsen skjøt i været, og det tok lang tid før den var på et normalt nivå igjen.

Det er i en av disse fotballprosjektene jeg skal jobbe i og jeg begynner allerede i morgen! Litt skummelt, ettersom jeg kan minimalt med spansk (og ingen bolivianere kan engelsk), men samtidig gleder jeg med veldig. Utrolig å se hvordan fotballens språk er internasjonalt! (sykt klisje, men veldig sant!)

Dette ble et langt blogginnlegg, som jeg lover kunne blitt veldig mye lengre. En dag fylt av masse inntrykk!

Når det er sagt vil jeg gjerne avslutte med litt visdom: Jeg tror ikke det er mange i Norge som egentlig er klar over hvor godt vi har det. På El Alto lever mange for under 2 dollar dagen, mange av husene har ikke noe kloakksystem, det er vanlig med vold i hjemmene, og dersom en tyv blir tatt av lokalbefolkningen før politiet, heller de bensin på han og tenner på. Det er sykt! Allikevel tror jeg at jeg aldri ville bli møtt med så stor positivitet i Norge som jeg har blitt møtt med i dag. Det står det stor respekt av og jeg tror vi har mye å lære av dette. Samtidig tror jeg alle burde tenke en ekstra gang på hvor godt vi egentlig har det!