Back into blogging - og besøk på El Alto

Tenkte jeg skulle ta opp bloggingen igjen, etter en lengre dvaleperiode i mitt korte blogg-liv.

Nå befinner jeg meg langt unna der jeg skrev mitt forrige blogg-inlegg. Sitter nemmelig på Caza Alianza i La Paz, Bolivia, der jeg har vært siden torsdag kveld lokal tid. De første dagene har bestått av mye informasjon, en del spanskundervisning, avklimatisering, og for guttenes del – tilvenning til ny bakteriekultur. Alle guttene har vært/er syke, mens ingen av jentene har vært. Urettferdig? Kanskje, men vi skal ikke klage allikevel.

I dag har vi opplevd den mest spennende og inntrykksrike dagen til nå. Vi har besøkt El Alto, en by som ligger en time med bil unna La Paz (på en vanlig dag. I dag brukte vi hvertfall det dobbelte, grunnet bl.a. en veiblokkade). El Alto er en by med rundt en million innbyggere og de aller fleste innbyggerne er veldig fattige. Mange lever for under 2 dollar dagen. Det er sykt!
Vi startet dagen med å besøke en barneskole – en helt merkelig opplevelse. Vi ankom skolen med bil, på en grusvei full av huller og ujevnheter. Da vi gikk ut av bilen rett utenfor skolen, rant det en bekk ved fortauskanten, og lukten kunne vitne om at dette rett og slett var et resultat på mangel av kloakksystemer. Vi ble møtt av rektor og to representanter fra skolestyret som tok oss veldig godt imot. De fulgte oss inn på skolens område og fortalte oss litt om skolen og at de var glade for det samarbeidet de hadde med misjonsalliansen. I det vi gikk inn skoleporten snudde de aller fleste elevene seg mot oss og smilte/lo sjenert. En gruppe på 13 hvite mennesker er ikke et vanlig syn for disse skolebarna, som for øvrig var omtrent 5-10 år. Det kan nesten sammenlignes med at en gruppe med kjendiser skulle komme inn på en norsk skole for å se hvordan vi hadde det. De mest vågale av barna beveget seg helt bort til ringen vi sto i og et par jenter på kanskje 5 år tok tak i hånda til Kristin. Etter en kort prat (?) på spansk ba de henne bli med seg, før de ble flaue og løp sin vei. Da gikk vi inn og besøkte to førsteklasser (klassene besto av 45 elever med én lærer). Vi ble presentert på spansk og elevene i den ene klassen fremførte dikt for oss. Deretter fremførte vi en innlevelsesrik versjon av Hode, skulder, kne og tå. På slutten av klassebesøkene tok vi noen bilder, og barna ble helt ville. Alle ville være med på bildene. Etter dette skulle vi egentlig dra videre, men idet vi gikk ut i skolegården ringte det ut til friminutt. Den korte gåturen over skolegården forvandlet seg plutselig til et kaos av fotografer og ivrige modeller. Dette var rett og slett en stor opplevelse, men også veldig blandet. Gøy å bli mottatt som kjendiser, men det føltes også veldig feil. Vi er mennesker på lik linje med disse fantastiske barna, fylt av livsglede og ”utadventhet”.

Etter skolebesøket, gikk turen videre til misjonsalliansens hovedkontor på El Alto, der vi ble fortalt hvordan det er å leve på El Alto, samt en innføring i prosjektene misjonsalliansen driver. Å høre om hvor fattig byen og innbyggerne virkelig er var sterkt, og det ga i alle fall meg en bekreftelse på hvor viktig misjonsalliansens arbeid er.
Deretter besøkte vi to av fotballprosjektene misjonsalliansen driver. Også her ble vi presentert og fikk en kort innføring i hvordan fotballskolene fungerer i praksis. Dette er fotballskoler som er åpne for alle og som er ment som et positivt fritidstilbud til de store problemene på El Alto (stor alkoholmisbruk, dopbruk og stor kriminalitet). Etter dette var det en som kom på den geniale ideen at vi volontørene skulle spille en kort fotballkamp mot barna. Det var gøy, men en ting skal være visst: det å løpe rundt på 4000 meters høyde er slitsomt. Det var ikke mange løpene som skulle til før pulsen skjøt i været, og det tok lang tid før den var på et normalt nivå igjen.

Det er i en av disse fotballprosjektene jeg skal jobbe i og jeg begynner allerede i morgen! Litt skummelt, ettersom jeg kan minimalt med spansk (og ingen bolivianere kan engelsk), men samtidig gleder jeg med veldig. Utrolig å se hvordan fotballens språk er internasjonalt! (sykt klisje, men veldig sant!)

Dette ble et langt blogginnlegg, som jeg lover kunne blitt veldig mye lengre. En dag fylt av masse inntrykk!

Når det er sagt vil jeg gjerne avslutte med litt visdom: Jeg tror ikke det er mange i Norge som egentlig er klar over hvor godt vi har det. På El Alto lever mange for under 2 dollar dagen, mange av husene har ikke noe kloakksystem, det er vanlig med vold i hjemmene, og dersom en tyv blir tatt av lokalbefolkningen før politiet, heller de bensin på han og tenner på. Det er sykt! Allikevel tror jeg at jeg aldri ville bli møtt med så stor positivitet i Norge som jeg har blitt møtt med i dag. Det står det stor respekt av og jeg tror vi har mye å lære av dette. Samtidig tror jeg alle burde tenke en ekstra gang på hvor godt vi egentlig har det!