onsdag 25. november 2009

Salar de Uyuni

Salar de Uyuni - Verdens største saltørken.
Det sies at Niel Armstrong kunne se denne saltørkenen fra månen. En liten stund etter han kom hjem fra måneferden, dro han til Bolivia for å oppleve dette området. Nå har også jeg vært der!

I helgen var jeg og ni andre volontører i Salar de Uyuni. Vi dro fra casaen torsdag kveld og tok buss fra bussterminalen i La Paz klokken 7. Bussturen tok 12 timer og vi var fremme i Uyuni tidlig fredag morgen. Turen vår fra Uyuni skulle ikke starte før 10.30 samme dag, så vi slo ihjel litt tid ved å spise frokost på et lokalt hotell -og maken til lugubert sted skal du lete lenge etter! Dette ga også utslag i gruppa, noe jeg kommer tilbake til litt senere

10.30 delte gruppa seg i to og vi satt oss inn i hver vår Toyota Land Cruiser. I disse bilene tilbragte vi det meste av fredag, lørdag og søndag, og noen av guttene regnet ut omtrent hvor mye vi satt i bil/buss denne helgen. De kom frem til nærmere 48 timer, noe som jeg tror ikke er så langt fra sannheten! Men absolutt vært det. Fikk se mye storslagen natur! På fredag dro vi først til en "tog-gravplass", der en rekke gamle bolivianske tok sto og rustet ned. Egentlig en ganske spennende tanke at "søppel" kan brukes som en turistatraksjon, men det var faktisk littfasinerende å se! Deretter gikk turen ut i saltørkenen. Et fantastisk syn! Da vi hadde kjørt et stykke ut var det salt så angt øyet kunne se i alle retninger. Vi var også innom en "kaktusøy" denne dagen (en øy i saltørkenen med masse kaktuser) før vi dro til salthotellet vi skulle sove på. ikke så storslagent utenfra, men inni var det aller meste laget av salt. Uansett opplevde ikke jeg så mye av dette hotellet, bortsett fra rommet jeg sov på. Jeg var nemmelig den første som fikk kjenne på frokosten på det lugubre hotellet. De siste 5 minuttene av bilturen tilbrakte jeg mer eller mindre hengende ut av vinduet. Resten av kvelden og natten ble tilbragt i sengen eller på do, der kroppen kvittet seg med dårlig mat på alle mulige måten. Men nok om det!


Lørdag dro vi videre fra saltørkenen og fikk nok en gang se masse fin natur. Vi så f.eks. en rød sjø (farget av alger), en vulkan det røk fra (var riktignok langt unna, men vi så den), mye fine stenformasjoner, flamingoer +++. Masse fint som gjorde at det var hvert å sitte mange timer i bil, på dårlige veier, for å oppleve.

Søndag startet dagen 4.30. Vi skulle nemmelig se soloppgangen. Vi fikk sett soloppgangen, men det ble ikke lagt så stor vekt på det av guidene, så det vi så var ut av bilvinduene og samtidig som vi så andre ting. Allikevel var det greit å starte så tidlig. Skulle nemmelig se mye og tilbringe mange timer i bil før vi returnerte til Uyuni på kvelden. Denne dagen så vi geysirer, varme kilder (som vi badet i ved 8-tiden på morgenen -helt fantastisk! kaldt i luften og varmt i vannet) og en grønn sjø, som ikke var så veldig grønn. Ellers kjørte vi mange timer bil og fikk oppleve Bolivias humpete veier. Vi var fremme i Uyuni ved 6-tiden på kvelden og alle sa seg enige i at vi hadde gjort oss fortjent til en pizza på en av restaurantene i byen. Deilig med litt vestlig og god mat etter å ha vært i ørkenen noen dager! Klokken 8 gikk bussen fra Uyuni og vi tilbrakte nye 12 timer (hele natten) på bussen. Noen skulle jobbe alerede samme morgen vi kom frem og var nok veldig trøtte etter mye bilkjøring og lite søvn i helgen. Jeg skulle heldigvis jobbe sent denne dagen, så jeg fikk slappet av noen timer før jeg dro på jobb.
Som jeg har vært inne på tidligere, var det ikke bare jeg som ble syk i løpet av turen. På bussturen på vei hjem ble Kristin dårlig og i løpet av mandagen ble Erik, Marianne og Håkon syke. Legen har allerede påvist amøber hos Marianne og Kristin, mens Erik og Håkon venter på testresultatene. Legen tror Erik kanskje har salmonella, så det kan ble spennede å se!

Som jeg har skrevet noen ganger, var det veldig mye bilkjøring denne helgen. Mye bilkjøring på dårlige veier. Turen var allikevel en veldig god opplevelse, takket være mye stor natur. Veldig glad jeg tok turen og føler det er noe man må oppleve når man først er i Bolivia. Men som jeg har konkludert med: Jeg hadde ikke tatt samme turen nå til helgen igjen.

Diggis.no
I løpet av Boliviaoppholdet har det dannet seg en splittelse i guttegruppa, nemmelig a-gjengen og b-gjengen. Det er ikke et like voldelig preg på det som de glade gutter i Oslo by, men det skal ikke legges sjul på at det er vel så mye ære og følelser med i bildet. Splittelsen går i når på døgnet det er populært å sove. A-gjengen består av Håkon og Olav og B-gjengen av Thor-André, Fredrik, Erik og jeg. Det var få av medlemmene i b-gjengen som i forkant av boliviaoppholdet ville karakterisert seg som b-mennesker, men å legge seg klokken 10 og stå opp, lys våken, i 6-7-tiden på morgen er i allefall ikke noe for meg. Og ikke nok med at man står opp tidlig, men skal gjerne sette på musikk og synge litt høyt når man først har våknet!

Men splittelsene slutter ikke der. I helgen opptso den til nå mest alvorlige og engasjerende splittelsen i gruppa. En konflikt som satte følelsene i sving hos folk og som etter Håkon sin mening gjorde at han ødela skjermen på kameraet sitt. Konflikten består i hva som er best av digital- og speilreflekskamera. Det hele startet da Håkon (som har digitalkamera) tok bilde av alt det samme som speilreflekskameraene tok bilde av. Dette ble ledd av fordi "speilreflekskameraer tar så mye finere bilder en digitalkameraene" og Thor-André uttalte at Håkon heller kunne få bildene overført ved en senere anledning. Som et stolt medlem av diggis.no (vi med digitalkamera) mener jeg det er viktig med egene bilder og støtter Håkon fult ut. Diggis.no består av Håkon, Olav, Sofie og jeg (+ Erik som ikke hadde med eget kamera, men som støttes oss fullt ut). Den andre "gjengen" av folk som tror de tar bilder for Dagbladet og National Geografic, består av Thor-André, Fredrik, Fredrik, Marianne og Kristin.
Denne diskusjonen fikk en alvorlig vending da Håkon skulle klatre opp på en fjellvegg for å bli tatt bilde av. Ettersom speilrefleksgjengen hadde mobbet han for at han tok bilde av akkurat det samme som speilreflekskameraene valgte han denne gangen å ikke ta ut kameraet av lomma. Håkon kom borti en stein og kameraet ble ødelagt. Diggis.no melder at det eneste riktige må være at speilrefleksfolkene kjøper nytt kamera til Håkon, men det blir vel fort ikke noe av... Selv om det er like mange medlemmer i hver av gjengene, føler jeg diggis.no kom seg best ut av denne diskusjonen. Ikke kan man putte et speilreflekskamera i lomma, og var man ikke turist fra før av, blir man det hvertfall med et 5 kilos speilreflekskamera rundt halsen. All ære til digitalkameraer!

onsdag 18. november 2009

Husker du hva du fikk til jul i fjor?

Har han sluttet å jobbe?


Nei, jeg har så absolutt ikke sluttet å jobbe her nede, selv om jeg ikke har blogget så mye om det. Jeg er ute i fotballprosjektet, som fotballtrener, hver mandag-torsdag. I starten gikk arbeidet ganske trått og jeg gikk å tenkte på om det egentlig utgjorde noen forskjell om jeg var der eller ikke. Den siste uken har ting løsnet veldig og jeg starter å se at vi faktsik kan bety en forskjell for noen av barna. For mange er vi forbilder i alt vi gjør, sier og foretar oss. For mange andre er vi der som et lyspunkt i en ellers veldig tøff hverdag. Ved å bare være der og være positive, betyr vi masse for barna!



Den gode følelsen jeg nå har i forhold til arbeidet, startet nå på søndag. Thor-André og Håkon har blitt kompis med en foreldreløs 19-åring fra El Alto og på søndag skulle de spille fotball med han. Jeg, Erik og Olav fikk også være med opp. Vi spilte riktignok ikke fotball. Gutten, eller Vismar som han egentlig heter, skulle spille kamp og vi ble stående å se på. Men alikevel en veldig fin opplevelse. Vismar er den mest utadvendte bolivianeren jeg har møtt til nå og han var veldig lett å prate med. Han kunne bare noen veldig få ord på engelsk så samtalene gikk for det meste på spansk og noe miming. Men ting gikk vedig bra. Han var utrolig tolmodig med oss og det virket som om også han koste seg veldig. Thors og Håkon er heldige som har fått en sånn venn, og det er liten tvil om at de betyr ganske mye for han! Vismar var på besøk på Casaen i dag (der vi bor) og spiste middag. Han hadde med seg en venn som også var 19-år og de fikk bl.a. se bilder av Norge og hvordan vi feirer jul, i tillegg til at vi spiste middag med dem.

Men de gode tingene denne uken slutter ikke der. Mandag var Marianne og jeg på trening for en gruppen 10-12-åringer som vi hadde trent en gang tidligere. Treneren vi følger, Reynaldo, måtte dra for å se en kamp på stadion, så vi fikk ansvar for treningen alene. Det gikk veldig greit og var i alle fall for meg en veldig positiv også. Mye lettere å få kontakt med barna når det er deg de hører på og det er du som må styre treningen på spansk! Vi fikk god kontakt med barna og de var ganse interesserte i å høre om hvordan ting var i Norge og veldig interesserte i å lære engelsk (det er dårlig engelskundervisning i Bolivia og de aller færreste bolivianere kan noe engelsk i det hele tatt). Vi tok følge med gutta til bussen og det viste seg at to av gutta skulle ta samme buss som oss, Juan Carlos (en veldig utadvent og koselig gutt) og en jeg ikke husker navnet på i farten som var mer beskjeden. Etter å ha sittet å småpratet på hele bussturen, viste det seg at de også gikk av på samme sted som oss. Vi bestemte oss da for å invitere dem med på middag og de takket gladelig ja. De viste oss dermed en mer eller mindre luguber restaurant (etter norsk standard. på El Alto kan den regnes som fin) og vi spiste "møø" som Juan Carlos sa, da vi ikke skjønte så mye av hva ku var på spansk. Maten var helt ok, opplevelsen var helt utrolig! Gutta smilte sammenhengende hele middagen og det var lett å se at dette var en stor opplevelse for dem. Disse gutta har sansynligvis ikke vært på restaurant i hele sitt liv og er helt sikkert ikke vant til så alt for god kost. Dette var en stor, stor opplevelse som jeg lever på om dagen. Vi betyr faktsik en forskjell for disse barna! (Maten på restauranten kom forresten på tilsammen 38bol for alle sammen, noe som tilsvarer litt mindre i kroner. Billig? Ja! vi ble forresten ikke matforgiftet heller).

Ellers syklet vi "Dødsveien" i helgen. En 3-4 timers sykkeltur på smale grusveier, ved loddrette stup på opptil flere hundre meter på den ene siden. En fantastisk naturopplevelse der vi syklet fra snø og kulde på 4700moh til jungel og badebaseng på 1200moh. Nok en bra opplevelse og alle gutta kom seg trygt ned! Vi gutta hadde forresten en deilig frihelg da jentene dro til Chile. Helgen ble fylt av mye kvalitetstid for gutta, med filmer, sykkeltur og velkomst av Erik som kom på torsdag.


torsdag 12. november 2009

Huayna Potosi



Kom jeg til toppen? -Ja
Har jeg vært 6088 moh? -Ja
Var det slitsomt? -Ja, ganske
Vardet langt ned? -Ja
Har jeg høydeskrekk? -Ja
Var det verdt det? -JA, ABSOLUTT!

I helgen var jeg på 3 dagers fjelltur sammen med marianne, fredrik, tonje og maren. vi dro av gårde fredag morgen og reiste med bil til base camp, som ligger ved bunnen av Huayna Potosi, 4700 moh. Vi spiste lunsj der, før vi dro ut for å teste utstyret. Vi gikk fra base camp til en isbre (en tur på kanskje en time)der vi tok på oss broddene/piggene, klatreselene og isøksene. Vi lærte mye teknikk (hvordan vi skulle gå oppover og nedover osv), før vi til slutt fikk prøve oss på en 4-5m loddrett isvegg. vi brukte bare isøksene og skoene som hjelpemidler (vi hadde sikring heldigvis), men kom oss opp etter litt slit. Veldig gøy!



På lørdag gikk vi fra base camp til high camp. i løpet av 3-4t steg vi fra 4700moh til 5400moh, 700 høydemeter! dette var i og for seg en ganske grei tur, men vi tok det veldig rolig for å forebygge høydesyke. Vi var fremme ved 4-tiden. Vi fikk da middag, før vi gikk og la oss klokken 5. Det var ikke veldig lett å sove denne natten/kvelden. tynn luft, snorkende guider og det at det var ettermiddag gjorde at de aller fleste av oss bare sov en times tid. Lå derfor å slappet av i noe som virket som en evighet, før maren (en annen volontør) tilfeldigvis så på klokken. den var 1. vi skulle egentlig starte å gå 23.30. Guidene hadde rotet med vekkerklokka, så vi hadde forsovet oss. det betydde at vi nå dro på oss klærne og gjorde oss klare til å gå:

Vi dro altså fra high camp 1.30 og skulle stige nesten 700 i løpet av morgenen. Vi gikk i grupper på to og to + guide i tau, alle med hodelykter. Veldig stemningsfult! Jeg gikk i gruppe med en italiener, men han slet veldig med høyden (hadde vondt i hodet, kvalm og veldig sliten fort). Jeg byttet derfor gruppe og gikk sammen med Marianne og Tonje. Vi gikk sakte, men sikkert oppover og det ble færre og færre grupper igjen. Maren og Fredrik måtte snu ettersom de slet veldig med høyden (de har begge nå fått konstatert vann i lungene, men det går veldig bra med dem og de er snart ferdige med medisiner). Men vår gruppe snudde ikke, men jobbet oss oppover og tok ganske mange pauser underveis. Vi slet ikke så alt for mye med høyden, bortsett fra at vi hadde ganske vondt i hodet alle sammen. Men etter 4t og 40 min, kl. 6.10 nådde vi toppen. Fantastisk utsikt (kunne se helt til Titicaca-sjøen), fantastisk langt ned (uten å overdrive: halvannen meter bredt, 1000m rett ned på den ene siden, 100m ned på den andre siden), fantastisk deilig å ha klart det, og fantastisk kjedelig at de fleste kameraene var tomme for batteri. men marianne fikk tatt akkurat 3 bilder og vi fikk filmet en del. Utrolig stor opplevele, med masse mektig natur. Litt skummel nedtur noen steder. det var langt ned og vi var ganske slitne. Samtidig var det deilig for hver høydemeter vi gikk ned, fordi kroppene våre ble stadig mer konfortabel med antall høydemeter. En veldig bra opplevelse!

Huayna Potosi

tirsdag 3. november 2009

Jungeltur










Hva kan man si? Jeg hadde veldig store forventninger på forhånd og det ble enda bedre enn jeg hadde forestilt meg!

Torsdag ettermiddag, etter jobb, tok vi fly fra El Alto til Rurrenabacke. Vi reiste 17 volontører fra casa, og flyet hadde plass til 19 passasjerer. Det er utvilsomt det trangeste flyet jeg har sittet på. ingen kunne stå oppreist og det var ingen dør inn til pilotene. Vi kunne med andre ord se alt de gjorde og vi kunne også se litt ut gjennom frontvinduet. Etter en alt annet enn behagelig flytur (mye turbulens i et lite fly, endte med at kapteinen lo av oss til slutt) kom vi frem til Rurrenabacke. Tidenes turist"by", bestående av 3 kvartaler med turistbutikker og restauranter. Vi spiste en god middag før vi gikk å la oss torsdag kveld.

Neste morgenen bar det ut i jungelen, eller rettere sagt pampasen. Vi kjørte 3 timer på dårlige grusveier før vi kom frem til amazonas (elven). Da fordelte vi oss i to elvebåter og kjørte tre timer nedover elven. En helt fantastisk opplevelse. Jeg leste netopp på bloggen til Fredrik at aligatorene lå med 10m mellomrom nedover elven, og det tror jeg er en ganske god beskrivelse. Masse aligatorer, noen dyr jeg ikke vet navnet på som så ut som bevere uten hale, masse fugler og skilpadder. Veldig gøy. Mot slutten av båtturen ble vi spurt om vi ville bade, og vi badet. i en elv full av aligatorer (aligatorene er visst redde for mennesker). Litt småskummelt, men ingen ble spist. På kvelden dro vi ut i båtene igjen for å lyse etter aligatorene. Aligatorer jakter på natten, så de var ute i vannet. nå vi lyste på dem reflekterte øynene deres lyset fra lykten -ganske så spennende. Guiden spurte så om vi ville holde en aligator. vi sa selvfølgelig ja, guiden gikk på land og hentet en babyaligator og vi holdt den en etter en. Jeg har fete meg holdt en vill aligator!

Neste dag, på lørdag, var det tid for ankondajakt. Vi trasket avgårde, ikledd gummistøvler, fra der vi bodde. Vi gikk å lette i høyt siv og skog i halvannen time uten å finne noe. Folk startet å bli utolmodige og var egentlig keen på å vende nesen hjemover, da en av guidene ropte. Han hadde funnet en anakonda på ca 3m som gjemte seg under et tre. vi stilte oss i ring rundt og guidene dro ut anakondaen. vi ble bedt om å stå helt stille og la anakondaen bevege seg fritt. det endte med at anakondaen ålte seg mot meg. først tok den retning av melom beina mine, før den i siste øyeblikk ombestemte seg og ålte seg over foten min. Nok en utrolig opplevelse.

Og dagen var jo ikke ferdig der. vi gikk tilbake til huset vi bodde og spiste lunch. Etter lunch hadde vi siesta og vi bestemte oss for å bade. Med aligatorene. vi hadde tidligere sett guidene lokke aligatorene til se ved å kaste steiner mellom seg og aligatorene og lage bevegelser i vannet. på det "beste" hadde vi tre aligatorer innen en radius på 15m. Og kanskje høydepunktet på turen: Guidene sto og så på og startet å kaste bollebiter i vannet. aligatorer er tydligvis glade i boller og en av aligatorene ble liggende 2m unna oss og se på oss. En vill aligator som iakttok oss og som innimellom dukket under for å være borte en gos stund. En fantastisk opplevelse!

Senere på kvelden dro vi ut for å fiske pirajaer. Jeg fikk ingen pirajaer, men flere sardiner. Veldig morsom måte å fiske på, for du fikk napp helte tiden! og nok en fasinerende ting var hvordan pirajane spiste fiskene (som vi brukte som agn) bit etter bit. Meget skarpe tenner!

Dagen etterpå badet vi med delfiner. En liten skuffelse, iallefall for egen del. jeg så en delfinrygg to ganger, og følte egentlig jeg badet mer vanlig enn sammen med delfiner. Men jeg kan hvertfall si jeg har gjort det.

Uansett var dette en helt fantastisk tur, som overgikk alle forventninger. Vi så masse dyr, som jeg aldri hadde trodd jeg skulle se og vi storkoste oss:).

Skal legge ut bilder senere, men er litt problemer med internett akkurat naa. foler ogsaa det er viktig aa faa lagt ut referat fra jungelen naa. Skal nemmelig gaa Huayna Potosi i helgen. Et v de hoyeste fjellene i omraadet, 6088moh. saa forhaapentligvis kommer det bilder fra toppen der neste uke. jeg er iallefall sykt gira!!!!