Huayna Potosi

Kom jeg til toppen? -Ja
Har jeg vært 6088 moh? -Ja
Var det slitsomt? -Ja, ganske
Vardet langt ned? -Ja
Har jeg høydeskrekk? -Ja
Var det verdt det? -JA, ABSOLUTT!

I helgen var jeg på 3 dagers fjelltur sammen med marianne, fredrik, tonje og maren. vi dro av gårde fredag morgen og reiste med bil til base camp, som ligger ved bunnen av Huayna Potosi, 4700 moh. Vi spiste lunsj der, før vi dro ut for å teste utstyret. Vi gikk fra base camp til en isbre (en tur på kanskje en time)der vi tok på oss broddene/piggene, klatreselene og isøksene. Vi lærte mye teknikk (hvordan vi skulle gå oppover og nedover osv), før vi til slutt fikk prøve oss på en 4-5m loddrett isvegg. vi brukte bare isøksene og skoene som hjelpemidler (vi hadde sikring heldigvis), men kom oss opp etter litt slit. Veldig gøy!



På lørdag gikk vi fra base camp til high camp. i løpet av 3-4t steg vi fra 4700moh til 5400moh, 700 høydemeter! dette var i og for seg en ganske grei tur, men vi tok det veldig rolig for å forebygge høydesyke. Vi var fremme ved 4-tiden. Vi fikk da middag, før vi gikk og la oss klokken 5. Det var ikke veldig lett å sove denne natten/kvelden. tynn luft, snorkende guider og det at det var ettermiddag gjorde at de aller fleste av oss bare sov en times tid. Lå derfor å slappet av i noe som virket som en evighet, før maren (en annen volontør) tilfeldigvis så på klokken. den var 1. vi skulle egentlig starte å gå 23.30. Guidene hadde rotet med vekkerklokka, så vi hadde forsovet oss. det betydde at vi nå dro på oss klærne og gjorde oss klare til å gå:

Vi dro altså fra high camp 1.30 og skulle stige nesten 700 i løpet av morgenen. Vi gikk i grupper på to og to + guide i tau, alle med hodelykter. Veldig stemningsfult! Jeg gikk i gruppe med en italiener, men han slet veldig med høyden (hadde vondt i hodet, kvalm og veldig sliten fort). Jeg byttet derfor gruppe og gikk sammen med Marianne og Tonje. Vi gikk sakte, men sikkert oppover og det ble færre og færre grupper igjen. Maren og Fredrik måtte snu ettersom de slet veldig med høyden (de har begge nå fått konstatert vann i lungene, men det går veldig bra med dem og de er snart ferdige med medisiner). Men vår gruppe snudde ikke, men jobbet oss oppover og tok ganske mange pauser underveis. Vi slet ikke så alt for mye med høyden, bortsett fra at vi hadde ganske vondt i hodet alle sammen. Men etter 4t og 40 min, kl. 6.10 nådde vi toppen. Fantastisk utsikt (kunne se helt til Titicaca-sjøen), fantastisk langt ned (uten å overdrive: halvannen meter bredt, 1000m rett ned på den ene siden, 100m ned på den andre siden), fantastisk deilig å ha klart det, og fantastisk kjedelig at de fleste kameraene var tomme for batteri. men marianne fikk tatt akkurat 3 bilder og vi fikk filmet en del. Utrolig stor opplevele, med masse mektig natur. Litt skummel nedtur noen steder. det var langt ned og vi var ganske slitne. Samtidig var det deilig for hver høydemeter vi gikk ned, fordi kroppene våre ble stadig mer konfortabel med antall høydemeter. En veldig bra opplevelse!