Har han sluttet å jobbe?

Nei, jeg har så absolutt ikke sluttet å jobbe her nede, selv om jeg ikke har blogget så mye om det. Jeg er ute i fotballprosjektet, som fotballtrener, hver mandag-torsdag. I starten gikk arbeidet ganske trått og jeg gikk å tenkte på om det egentlig utgjorde noen forskjell om jeg var der eller ikke. Den siste uken har ting løsnet veldig og jeg starter å se at vi faktsik kan bety en forskjell for noen av barna. For mange er vi forbilder i alt vi gjør, sier og foretar oss. For mange andre er vi der som et lyspunkt i en ellers veldig tøff hverdag. Ved å bare være der og være positive, betyr vi masse for barna!



Den gode følelsen jeg nå har i forhold til arbeidet, startet nå på søndag. Thor-André og Håkon har blitt kompis med en foreldreløs 19-åring fra El Alto og på søndag skulle de spille fotball med han. Jeg, Erik og Olav fikk også være med opp. Vi spilte riktignok ikke fotball. Gutten, eller Vismar som han egentlig heter, skulle spille kamp og vi ble stående å se på. Men alikevel en veldig fin opplevelse. Vismar er den mest utadvendte bolivianeren jeg har møtt til nå og han var veldig lett å prate med. Han kunne bare noen veldig få ord på engelsk så samtalene gikk for det meste på spansk og noe miming. Men ting gikk vedig bra. Han var utrolig tolmodig med oss og det virket som om også han koste seg veldig. Thors og Håkon er heldige som har fått en sånn venn, og det er liten tvil om at de betyr ganske mye for han! Vismar var på besøk på Casaen i dag (der vi bor) og spiste middag. Han hadde med seg en venn som også var 19-år og de fikk bl.a. se bilder av Norge og hvordan vi feirer jul, i tillegg til at vi spiste middag med dem.

Men de gode tingene denne uken slutter ikke der. Mandag var Marianne og jeg på trening for en gruppen 10-12-åringer som vi hadde trent en gang tidligere. Treneren vi følger, Reynaldo, måtte dra for å se en kamp på stadion, så vi fikk ansvar for treningen alene. Det gikk veldig greit og var i alle fall for meg en veldig positiv også. Mye lettere å få kontakt med barna når det er deg de hører på og det er du som må styre treningen på spansk! Vi fikk god kontakt med barna og de var ganse interesserte i å høre om hvordan ting var i Norge og veldig interesserte i å lære engelsk (det er dårlig engelskundervisning i Bolivia og de aller færreste bolivianere kan noe engelsk i det hele tatt). Vi tok følge med gutta til bussen og det viste seg at to av gutta skulle ta samme buss som oss, Juan Carlos (en veldig utadvent og koselig gutt) og en jeg ikke husker navnet på i farten som var mer beskjeden. Etter å ha sittet å småpratet på hele bussturen, viste det seg at de også gikk av på samme sted som oss. Vi bestemte oss da for å invitere dem med på middag og de takket gladelig ja. De viste oss dermed en mer eller mindre luguber restaurant (etter norsk standard. på El Alto kan den regnes som fin) og vi spiste "møø" som Juan Carlos sa, da vi ikke skjønte så mye av hva ku var på spansk. Maten var helt ok, opplevelsen var helt utrolig! Gutta smilte sammenhengende hele middagen og det var lett å se at dette var en stor opplevelse for dem. Disse gutta har sansynligvis ikke vært på restaurant i hele sitt liv og er helt sikkert ikke vant til så alt for god kost. Dette var en stor, stor opplevelse som jeg lever på om dagen. Vi betyr faktsik en forskjell for disse barna! (Maten på restauranten kom forresten på tilsammen 38bol for alle sammen, noe som tilsvarer litt mindre i kroner. Billig? Ja! vi ble forresten ikke matforgiftet heller).

Ellers syklet vi "Dødsveien" i helgen. En 3-4 timers sykkeltur på smale grusveier, ved loddrette stup på opptil flere hundre meter på den ene siden. En fantastisk naturopplevelse der vi syklet fra snø og kulde på 4700moh til jungel og badebaseng på 1200moh. Nok en bra opplevelse og alle gutta kom seg trygt ned! Vi gutta hadde forresten en deilig frihelg da jentene dro til Chile. Helgen ble fylt av mye kvalitetstid for gutta, med filmer, sykkeltur og velkomst av Erik som kom på torsdag.